Jotunheimen dag 2, Gjendebu til Fondsbu

Dette er blogginnlegg nr 2 fra Jotunheimenturen forrige uke. Hvis du ikke har lest det første finner du det her.

Onsdagen våknet jeg 2:30 med halsvondt, helte i meg en ny dose solhatt før jeg skrev ned litt fra gårsdagens tur og igjen sovnet.

Da vi så våknet av klokka var det regntungt, vått og tåkete utenfor vinduet. Egentlig ganske fortjent, etter det fantastiske været dagen før. Vi kom oss ut i frisk luft og stilte oss i frokostkøen i hovedhuset sammen med litt for mange andre. 

Etter frokost sa jeg hadet til en nedfor ektemann som såvidt klarte å komme seg opp og ned trappa med den vonde ankelen, og gikk av gårde alene med sekken godt festet og gnagsårene enda bedre plastret. Spent på om han ville klare å møte meg på neste hytte, eller ende opp på bussen hjem mot Oslo.

Noe av det deiligste, men også litt nervepirrende med Gjendebu-hytta er nemlig manglende telefon og internett-dekning, så det var først over halvveis i turen denne dagen at jeg ville komme meg såpass høyt opp at jeg igjen kunne få telefonkontakt med mannen.

(For oss som reiste 4-5 uker i India med kun en telefon fra kiosk hjem i uka var det rart å oppdage hvor avhengige vi nå er av smarttelefonen 🙈 vi var uten dekning bare i ett døgn!) 


Gjendebu - Fondsbu


Regntøyet var på da jeg startet på stien mot Veslådalen, med sommerfugler i magen for å gå alene første gang i fjellet, men for hvert skritt også med mer frihetsfølelse og et stort smil om munnen..

Jeg fant en fin liten hjerteformet stein som lå godt i håndflaten og listet meg pent forbi flokken med kyr som gresset lags stien. (Turte ikke ta bilde før jeg var forbi dem. De virket ganske strenge og sto tett inntil stien på begge sider, så jeg ba pent om lov med lys stemme 😁)



Snart kom jeg til elva jeg skulle følge oppover dalen, og ikke lenge etter letnet skyene og viste hvor vakker utsikten var bakover retning Gjendevatnet.



Men jeg skulle oppover! Forholdsvis høyt, men mye slakere og jevnere idag enn igår.

Og jeg var virkelig alene. Etter nesten en time så jeg et par som nærmet seg bak meg, men de tok snart pause og forsvant ut av syne igjen. 

Lykkefølelsen og mestringsfølelsen ble sterkere jo høyere jeg kom!

Det sure været gjorde ikke matpakkestopp like fristende, men litt før jeg kom meg opp på toppen fant jeg en god stein for sitteunderlaget, og fikk i meg en litt for tørr skive med brunost og varm «indian chai», den eneste teen jeg fant på Gjendebu som var litt mer fancy enn Earl Grey.

Oppe på toppen var tåka igjen ganske tjukk, og utsikten var ikke særlig spennende, men stien var til gjengjeld ganske variert, og store deler av veien var den blitt til elv. 

Så jeg fikk øvd meg på balanse! Til jeg etterhvert sluttet å bry meg like mye om skoene ble våte.

Og endelig fikk jeg telefondekning og bekreftelse på at mannen hadde klart å finne en god båt-buss-båt-vei til Fondsbu før middag, så jeg slapp å spise kveldens treretters alene 🥰

Innen den tid hadde jeg kommet godt inn i det deilige tempoet man får på tur når man skal langt, men ikke har noe tidsfrist å holde seg til. 

Der den eneste oppgaven er å være tilstede og nyte. Legge merke til steinene, fargen på mosen, dyrelydene, klukkingen fra vannet og det skiftende terrenget.

Jeg skimtet også her og der når tåka slapp litt opp at utsikten mest sannsynlig var ganske så fin (selv om det var vanskelig å fange på kamera), og kjente at det nok ikke er siste gang jeg går her. Utsiktsopplevelsen her får spares til neste gang 😊

Noen kilometer med elvesti og fjellvann senere, og etter et møte med en reisdyrflokk og en særdeles intens fugl nærmet jeg meg nedstigningen mot Fondsbu og møtte også endelig flere andre på tur, de fleste motsatt vei.

Jeg hadde lest noe om at nedstigningen var bratt, og etter et ganske utfordrende Bukkelægret dagen før i strålende sol knøt det seg litt i magen med tanke på hvor våte og sleipe mange av steinene nå var, selv på flatmark.

Heldigvis var det ingenting å grue seg for! Veien ned mot Fondsbu var bare kos 😍


Selv med høydeskrekk var hengebrua over Høystakka gøy (bildet viser IKKE hvor høy og ustø den føltes), og fossen like nedenfor ble jeg bare stående leenge for å ta inn for fullt.

Da Bygdin og utløpet av elven endelig kom til syne nedenfor var det som jeg mistet pusten. Jeg lo høyt for meg selv over hvor fantastisk heldig jeg er!

Og endelig fikk jeg også denne dagen litt utsikt 🥰

Nedstigningen videre var jevn og fin,

- og ikke lenge etter var jeg nede, fikk synet av Eidsbugarden og Fondsbu, og hadde igjen 3-4 kilometer langs vannet før jeg var fremme. 

Jeg begynte å gråte av glede ihvertfall 3 ganger i løpet av disse kilometrene! Jeg har endelig klart turen som jeg har hatt som motivasjon til å komme meg ut av døra og på morgentur nesten hver dag de siste årene. Som har vært drivkraft nummer en til å bli bedre fra utmattelsen!

Etter alle årene med utmattelse og etter en oppkjøring til tur der mye av energien gikk med på å legge fra meg tanker om alt som kunne sette turen i fare; -halsvondter, forstuede ankler og uvær, men aller mest; en ME-kropp som for litt over 6 år siden var helt sengeliggende, og som for bare et år siden ikke ville tålt turen, så gikk det opp for meg at jeg nå har jeg klart det!!!!

Og når jeg endelig kom meg på Fondsbu var første person jeg så Solbjørg! Vertinna på Fondsbu som jeg har sett så mange ganger i serien Fjellfolk på NRK, som jeg og mannen har ligget og sett sammen på senga, mens jeg drømte om en dag å kunne klare og komme meg dit selv.

Fondsbu:

Solbjørg ble nok passe tatt på senga av en gråtende overveldet nesten 50-åring som øste ut histoiren sin ved sjekkinn 🤣🤣

Jeg ble utstyrt med en kaffekopp, noen pins og klistremerker fra Fondsbu, og vist til et nydelig rom der jeg fikk pakket ut, dusjet og hvilt litt før jeg gikk for å treffe mannen som kom med båten.



Fondsbu er definitivt en hytte vi kommer tilbake til!! Etter Gjendesheim breddfullt av utenlanske turister og Gjendebu med kaosmåltider og køer var Fondsbu under ledelse av Solbjørg en drøm å være gjest på. 

En ro, en atmosfære, fine folk å snakke med og nydelig logistikk ved måltidene. Og ikke minst omgivelsene som er helt eventyrlige ❤️


Dagen etter tok vi båten fra Fondsbu til Bygdin høyfjellshotell, der vi ventet på bussen videre, hjem til Oslo.

Takk for nå, Jotunheimen! Vi kommer definitivt tilbake ❤️❤️🥳

Hvis du vil høre mer fra meg så meld deg på epostlista mi nedenfor 👇

Og hvis du vil lese om hvordan jeg har brukt drømmen om Jotunheimen som motivasjon for å bli friskere kan du lese disse blogginnleggene om dette (som jeg skrev mens jeg fremdeles bare drømte 😁) 
Drømmen om Jotunheimen
Drømmen om Jotunheimen 2