Siste uka før skoleferie!

Etter et møte sitter jeg nå i solveggen på terrassen og puster ut etter intense dager under en uke igjen før skoleferien. 

Det er såå fantastisk deilig å ta en pause! En pust i bakken. Kjenne etter hva kroppen trenger. Litt sol, litt frisk luft, grønne trær, fersk frukt og litt tid på yogamatta. 

Det er så lett å nedprioritere det å ta vare på seg selv når dagene blir travle! Og lett å se pausene som noe som er luksus, som man egentlig ikke burde unne seg. 

Og sakte men sikkert setter stresset og vondtene seg i kroppen, og man er plutselig forbi det øyeblikket der det bare skulle små justeringer til for å beholde likevekten.


For meg har det tatt laaang tid, mange år og gode doser sykdom for å lære at jeg MÅ ta meg den tiden. "Jeg har ikke tid!» er en unnskyldning det ikke er mulig å bruke til evig tid. 

Hvis du ikke tar deg tiden kroppen trenger for å hente seg inn i hverdagen kommer det med stor sannsynlighet til et punkt der kroppen tvinger deg. Sier stopp. Og da er det så utrolig tungt å komme seg opp igjen, og for sent å angre på valgene om å ikke lytte.

Alt for lenge var også identiteten min knyttet opp til dette med å alltid pushe litt mer. Alltid si ja, alltid ta ansvar. Og det å lytte til kroppen var for meg det samme som å være lat. Bedagelig.

Jeg skjemmes ved tanken på hvor mange ganger jeg selv tenkte om andre at de bare måtte ta seg sammen! At det var viljen det sto på, ikke evnen. 

Nå vet jeg bedre. 

Så min oppfordring til deg idag er; ta pauser! Lytt til kroppen! Og se om du kan utfordre tanken som sier «Jeg har ikke tid!». Et lite skritt av gangen 🥰