Julestemning og guruer

I 2009 lærte jeg å meditere og havnet snart oppi en rar gjeng med «opplyste» lærere fra hele verden. Med tilholdssted i fjellene sør for Barcelona, og med en stor selvsikkerhet på at de var de eneste som hadde «skjønt det»

Da jeg fikk oppleve den mystiske tilstanden de kalte «tilstedeværelse» var det noe veldig kjent med den. Jeg kjente den igjen fra minnene om fine episoder i barndommen, og ikke minst fra følelsen jeg hadde døpt «julestemning».

I alle disse minnene var det en underliggende opplevelse av at tilfredshet og helt fravær av tanker om hva som burde vært annerledes.

Jeg følte meg nesten litt snytt når jeg skjønte hvor enkelt det var. At jeg hadde vært tilstede haugevis av ganger, men bare ikke gjenkjent hva det var.

Det er noe nesten hellig og opphøyet over hvordan vi snakker om tilstanden av tilstedeværelse. Som om det bare er munker og opplyste som har tilgang. Samtidig som vi lett dømmer andre når de ikke er "tilstede".

Alle små barn er intenst tilstede. Og du er det mest sannsynlig ganske ofte uten å engang legge merke til det.

Den største kunsten er vel kanskje å tåle tilstedeværelsen uten å lete etter distraksjoner og stimuli. Uten å plukke opp smarttelefonen.

Å forelske seg i selve tilstedeværelsen! Det er nok koden munkene har knekt.

Noen ganger er det lett å være tilstede, nyte fuglesangen, soloppgangen, eller fascinert studere en skikkelig spennende form for mose, andre ganger er det å sjekke mail, nyheter eller irritere seg over naboen sååå mye lettere.

Hvilket forhold har du til tilstedeværelse? 

Er det en tilstand du kjenner igjen og vet hva er? 

Eller er det noe mystisk munkeaktig som guruer i Asia eller i fjellene nord for Barcelona kan få drive med i fred?

Del erfaringene dine med meg da vel! 🥳

Ps. Hvis du ønsker mer av denne mystiske men likevel ganske dagligdagse tilstedeværelsen i livet ditt så er ikke MediYoga så dumt å bli kjent med. Sjekk ut mulighetene på www.friskibalanse.no 😘