Hvor går oppmerksomheten?

Denne uka er jeg og mannen min på hytta uten barn, og jeg utforsker oppmerksomheten min ute på turene våre.

Hvor går egentlig oppmerksomheten min ute i naturen? Når jeg har all mulighet til å være tilstede og nyte øyeblikket? Med sola i ansiktet, blå himmel og harer og gjøk i sidesynet?

Når jeg begynner å observere ser jeg at oppmerksomheten går til fremtid eller fortid igjen og igjen. Heller enn å være her jeg er, med fuglene, trærne, stien og den deilige fjellufta.

Den går til tanker om neste uke, til diskusjoner i hodet om avgjørelser, til tanker om ting jeg har glemt, mailer jeg burde sendt.

Men det som er gøy når jeg begynner å bli bevisst på hvor den har tatt veien, og ikke bruker tiden til å dømme meg selv for å være uoppmerksom, er at jeg blir fristet til å heller være i øyeblikket.

Jeg får lyst til å rette den mot lydene av fuglene som har intense samtaler, mot føttene som bærer meg og finner plass mellom steinene, mot den blå himmelen med makrellskyer og mot mosen, multeblomstene og grantrærne med lysegrønne skudd heller enn mot mailer og avgjørelser.


I mange år mediterte jeg nærmere en time hver dag, uten at jeg egentlig så de store resultatene. På retreat var det lett å være tilstede, men når hverdagen og stresset tok meg mistet jeg på et vis mestringsfølelsen. Jeg tenkte jeg burde klare bedre, være mer tilstede enn jeg var, og så ga jeg liksom litt opp.

Nå har jeg lenge drevet med MediYoga og mindfulness i bevegelse og pust jevnlig, og finner at det er lett å være tilstede når jeg gjør yogaen. 

Men foran mailer og skjermer og i hverdagsstresset med barn og logistikk glipper det så lett. Det blir for mye skjerm, ordning, planlegging, tenking og lite tilstedeværelse. 

Heldigvis dømmer jeg ikke meg selv for det lengre, men det dukker ofte opp minner i bevisstheten om øyeblikk fra meditasjonsretreater, over uker uten skjerm, uten kaffe, uten sukker og stimuli, og med mange timer meditasjon hver dag, som jeg savner. Klare minner som dukker opp om konturene av fjellene rundt, fargen på himmelen, appelsinene på trærne, glitrende klart vann, flash fra øyeblikk der jeg var helt og holdent tilstede. 

Jeg vet hvor gull det er!

Så nå øver jeg på turene mine. Skritt for skritt blir jeg bevisst på underlaget jeg går på, følelsen i føttene, på fuglekvitringen, gjøken som følger oss på turen, mosemønsteret på steinene, blåbærlyngen med smårøde kart, utsikten mot rondane, mot jotunheimen med snødekte topper.

I begynnelsen føles det nesten uvant, kanskje litt kjedelig for hjernen som har vært mye på skjerm. Så, litt etter litt, går det mer av seg selv. Sinnet faller til ro mens kroppen er i jevn bevegelse. 

Og det føles som det å være tilstede her og nå gir mye mer mening enn skjermene og stresset.